Forestill deg et samfunn hvor penger og posisjoner fordeles utelukkende basert på prestasjoner:

• Et samfunn hvor alle har like muligheter, og det bare er dine evner og din innsats som avgjør din suksess i livet.
• Hvilken sosial posisjon dine foreldre har, din etnisitet, eller ditt kjønn, spiller ingen rolle.
• Det er de flinkeste og flittigste personene som kommer inn på de beste skolene, får de viktigste jobbene, og tjener mest penger.

Sosiologen Michael Young introduserte i 1958 begrepet meritokrati (meritocracy) for å beskrive et slikt samfunn. Selv var Young dypt skeptisk til en utvikling i retning av meritokrati, men for mange fremstår det som et ideal, fordi det både sikrer alle like muligheter og belønner innsats. I et meritokratisk samfunn kan alle lykkes uansett hvilken bakgrunn de har dersom de har gode evner og jobber hardt.

Dramatisk fall i lykke under koronakrisen

Koronakrisen har ført til et dramatisk fall i lykke – og krisen har rammet rike og fattige i like stor grad.

Ikke minst i USA er drømmen om at folk skal kunne «rise as far as their talent and hard work will take them», delt av politikere på både høyresiden og venstresiden i politikken.

Selv om samfunnet i økende grad belønner prestasjoner, spesielt i utdannelsessystemet, lever vi definitivt ikke i et fullkomment meritokratisk samfunn. Familiebakgrunn, etnisitet, og kjønn spiller fremdeles en stor rolle for hvor du ender opp i samfunnet.

Tilfeldigheter er også ofte avgjørende for hvem som lykkes.

Men ønsker vi egentlig et meritokratisk samfunn dersom vi kunne realisere det?

Solidaritet og forutsigbarhet må til i krisetider

Nye garantier trengs om vi som fellesskap skal bære de økonomiske kostnadene fra pandemien, skriver Bertil Tungodden og Alexander W. Cappelen.

Man kan hevde at et meritokrati er urettferdig fordi det innebærer at man belønner folk for deres medfødte talent. Man belønner med andre ord noe som er utenfor folk kontroll: utfallet av et genetisk lotteri.

I boken «The Tyranny of Merit» hevder filosofen Michael Sandel at et meritokratisk samfunn ikke bare er urettferdig, men at utviklingen i retning av et meritokratisk samfunn har vært uheldig både for vinnerne og taperne.

Vinnerne blir selvgode: Ikke bare har de lykkes, men nå føler de seg sikre på at de fortjener sin suksess. Sympatien med dem som er dårligere stilt svekkes og aksepten for ulikhet øker.

For taperne er prestasjonssamfunnet spesielt ille. Ikke bare får de dårligere jobber og lavere lønn, men nå blir de også fortalt at de kan takke seg selv. Det fratar dem også verdigheten.

Like store kakestykker viktigere enn større kake?

Det store flertall av nordmenn er mer opptatt av rettferdig fordeling enn av å ha mest mulig å fordele, skriver professor Alexander W. Cappelen.

På den måten er et klassesamfunn hvor posisjoner er basert på familiebakgrunn, bedre for dem som er nederst på samfunnsstigen, fordi de i det miste vet at deres posisjon ikke skyldes mangel på evner og innsats.

Sandel mener at det er «prestasjonenes tyranni» som har gitt grobunn for fremveksten av populismen de siste tiårene, og som har kommet til uttrykk i brexit og Donald Trumps oppslutning. Det er hvite menn uten høyere utdannelse som gjør opprør mot et samfunn som ikke bare gir dem en stadig mindre andel av samfunnskaken, men som også har fratatt dem verdigheten. De opplever at de universitetsutdannede forteller dem at de har liten verdi og at de fortjener sin lott livet fordi de ikke var flinke nok på skolen.

Første uke i januar er den perioden i året hvor det meritokratiske ideal står sterkest. Med nyttårsforsettene forteller vi oss selv at vi kan nå de målene vi setter oss, bare vi tar de rette valgene. Du kan slutte å røyke, gå ned i vekt, og gjøre det bedre på skole og jobb. Du må bare stumpe røyken, spise mindre snop, og jobbe hardere.

Budskapet er at alt er mulig, og at alt er opp til deg selv.

Det er noe grunnleggende optimistisk med nyttårsforsetter, men som det meritokratiske samfunn har de også en bakside. Dersom du ikke lykkes, er det fordi du har tatt dårlige valg – hatt for liten viljestyrke. Det er fullt og helt din egen skyld at du har mislykkes. Og de fleste av oss mislykkes.

Lønnsulikhet og arbeidsmoral

Lønnsulikhet som oppleves som urettferdige svekker arbeidstageres motivasjon.

Kanskje bør nyttårsforsettet i år være at vi aksepterer at alt ikke er opp til oss selv og at all ulikhet ikke er akseptabel selv om den reflekterer egne valg eller medfødte evner.

Kronikken var først publisert i DN 7. januar 2021.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post