
Ingen grunn til å frikjenne Norgesprisen
Eksport av strøm og lav prisfølsomhet frikjenner ikke Norgesprisen. Bakeren har mer bruk for strømmen i bakeriet enn på hytta.

Når strømmen er ettertraktet og strømprisen høy, vil en fast Norgespris på 40 øre per kWh for husholdningene bety at husholdningene betaler mindre enn andre i markedet. Husholdningene vil da ha høyere forbruk enn uten Norgespris.
Gunnar Eskeland, Katinka Holtsmark med flere, Eirik Romstad og NHO, for å nevne noen, har påpekt det samme her i DN.
Prisforskjellen innebærer sløsing med strømressursen, siden kraften ikke benyttes der den kaster mest av seg. Den omdirigerte strømmen er relativt lite verdt for husholdningene. Bakeren har mer bruk for strømmen i bakeriet enn på hytta.
Hva om det økte forbruket til husholdningene nøyaktig tilsvares av redusert eksport?

Kundeutbytte gir usunn bankkonkurranse
Det er imidlertid ikke realistisk at økt forbruk av husholdninger nøyaktig motsvares av redusert eksport. Selv om vår krafthandel med utlandet påvirker norske priser, er det nemlig svært ofte at vi ikke har like priser med utlandet. Dette er tilfellet selv etter at de nye kablene åpnet i 2021.
Data viser at endring i tilbud i forhold til etterspørsel i det norske markedet – for eksempel som følge av lite nedbør – slår ut i høyere snittpris i Norge.
Vannkraften gjør dessuten at Norge har mer stabile priser. Vi følger for eksempel ikke de høyeste prisene ute fullt ut. Med Norgespris kan markedsprisen i Norge i de timene bevege seg enda tettere opp mot en høy utenlandsk pris, uten at eksporten reduseres.
Vi argumenterte for at Norgespris til husholdninger gir mer forbruk og dermed skaper et prispress oppover i resten av markedet. Roland hevder prisvirkningen vil bli ubetydelig fordi han mener at strømforbruket er lite prisfølsomt.
Det er et snodig argument.
Hvis strømforbruket er lite prisfølsomt i markedet utenfor Norgesprisen, må prisene endres mye for å få ned forbruket i resten av markedet. Store variasjoner i strømprisene vil dermed tvinge seg frem.
I en høyprisperiode vil vi bevege oss enda nærmere prisene i utlandet, samtidig som vi eksporterer for fullt.
At myndigheter forsøker å bestemme priser, er ikke en ny idé. Det er riktignok en sjeldenhet i velfungerende markedsøkonomier, men utbredt i planleggingsøkonomier og en del ressursrike utviklingsland. I olje- og gassøkonomien Iran setter for eksempel myndighetene prisen på bensin og gass. Om målet er lav og stabil konsumentpris, så oppnår man det.

«Norgespris» og strømsløsing – fordi staten er blitt for mektig og selvtilfreds?
Det blir imidlertid dyrt for myndighetene og fører til misallokering av knappe ressurser.
Innlegget var først publisert 17. februar 2025.