Finans er et spill mellom folk som prøver å lure hverandre, men også en avansert maskin som avgjør hvor kapitalen strømmer. Spørsmålet er om den virkelig kan sultefore «syndige» aktiviteter på kapital, skriver Gunnar Eskeland i DN.
«Forskning viser» er en misbrukt og undertrykkende talemåte, men la oss prøve: Forskning tyder på at eiere bryr seg om hva de eier.
Mange vet at Oljefondet ikke vil eie kullaksjer. Og ingen overraskes om en som eier en bil, lakseelv eller frakteskute bryr seg om nettopp denne og om hva andre synes om den.
Miljøindikatorer etterspørres innenfor pensjonssparing og kapitalforvaltning. De faller innenfor det som kalles ESG, eller miljø, sosialt ansvar og foretaksstyring. Et økende antall investorer, særlig institusjonelle investorer som pensjonsfond, forsikringsselskap og stiftelser, velger bort aksjer basert på ESG-rapporter.
Studier av «syndige aksjer» – aksjer i virksomheter som tobakk, prostitusjon og spill – indikerer at «syndige porteføljer» oppnår høy, risikojustert avkastning («alpha»). Det ser med andre ord ut som at de som i eierskapsforstand forlater disse enkeltaktivitetene, er store nok og viktige nok til at prisene på «syndige aksjer» presses ned.
Dermed blir avkastningskravet for slike aktiviteter høyt.
Med andre ord får de som «bryr seg» om hva slags aksjer de eier – utover avkastning og risiko – være med på å påvirke hvilke virksomheter som får ekspandere og hva slags adferd og teknologi som vokser.
Kanskje «syndige» aktiviteter sultes på kapital og får mindre omfang enn de ellers ville fått. Kanskje blir det rullet færre sigarer, hyret færre barneprostituerte og lokket færre inn i spillavhengighet.
Dette forskningsfeltet har vokst, og studier antyder nå en karbonpremie i verdens aksjeavkastning. Altså: De som villig holder aksjer i karbonintensive virksomheter, som kullkraftverk og -gruver, ser ut til å tjene mer. Den hyggelige konsekvensen kan være at karbonintensive prosjekter dermed krever høyere avkastning, slik at det blir færre av dem.
Tilsvarende kan de som heller vil eie «grønne» aksjer, være mange nok til å akselerere investeringer i solkraftanlegg, vindmøller, vannkraft og elektrolyseteknologi ved å gi disse en lavere kapitalkostnad.
En grønnere næringsstruktur i fremtiden kan altså hjelpes frem av grønne idealister – eller samvittighet – som velger noe lavere forventet pensjonsformue i bytte mot grønnere jobber og mindre klimaendring for barn og barnebarn. Forskningslitteraturen knytter dette til preferanser, altså et bevisst fremadskuende valg.
Mange er forbløffet, og noen skeptiske. Andre påpeker at teori er forenklende, også når den antar at eiere bare bryr seg om avkastning og risiko. Forskningsfeltet er fremdeles tynt, og forskningslitteraturen er bakoverskuende.
«Preferanse for grønt» kan også reflektere forskjeller i forventninger, og under slik usikkerhet kan ulike investorer velge ulike porteføljer. Hvis du kan tro at solkraft viser seg lønnsomt, mens andre kan tro det samme om kullkraft, så skal faktisk menneskeheten pøse ut sement og utdanne kandidater i begge retninger, inntil svarene foreligger.
Finans er selvfølgelig også et banalt spill mellom folk som forsøker å lure hverandre. Som valpete barn i en sandkasse, eller «animal spirits», i Keynes’ beskrivelse. Men finans er også en avansert maskin som aggregerer informasjon og deler og håndterer risiko så godt som mulig. Maskinen avgjør hvor kapitalen strømmer, hvordan verden forandrer seg.
På sitt beste bruker finansmaskinen all tilgjengelig informasjon til å kanalisere investeringer – sement og kunnskap – i en slags kollektivt rasjonell retning. Som om barna var voksne, sandkassen elsket, og «spirits» – ånder og eufori – opplyst.
Den norske oljestaten kan for øvrig illustrere respekten for denne maskinen. Trass styringsvilje har oljestaten avstått fra å styre sektoren direkte. Staten gjør ikke egne oljeprisprognoser, men har presentert et stabilt rammeverk, slik at bygging og pumping delegeres til selskap og deres eiere. En stat som reduserer skattene når oljen blir mindre verdt, risikerer å svike det mesterlige kunststykket som lar private ta ansvar for hva de vil eie og satse egne penger på.
Utviklingen på dette fagfeltet er spennende og provoserende for oss i finans og miljøøkonomi. I finans er man vant til å anta – og tro – at eiere interesserer seg bare for avkastning og risiko. I miljøøkonomi at først kommer avtaler og statlig miljøpolitikk, dernest følger adferd, teknologi og investeringer.
Begge disse dogmene rystes nå lett. Mildt sagt.