Oslo-saken avdekker de svake sidene ved varslingsordningen
Subjektive opplevelser står sentralt i varslingssaker. Desto verre for arbeidslivet at tiltalte blir skyldig inntil det motsatte er bevist.
Skrevet av Hans Morten Skivik, programdirektør i AFF Solstrandprogrammet. Spesialist i konfliktmegling.
I Norge har vi heldigvis fått på plass lovgivning som legitimerer varsling, og som skal beskytte varsleren. Det er bra. Men saken knyttet til Inga Marte Thorkildsen viser hvor uhensiktsmessig varslingsinstituttet likevel er når det er snakk om arbeidsmiljømessige forhold.
Den demonstrerer også hvor rettsløse ledere er når de får beskyldninger om mobbing og trakassering rettet mot seg selv. Det er på tide å ta innover seg dysfunksjonaliteten i dagens praksis.
Byråden er videre beskyldt for gjengjeldelse av den eller de anonyme varslerne. Hvis denne saken utvikler seg på vanlig måte, trekker skolebyråden det korteste strået, godt hjulpet av at den andre part bruker mediene som ledd i sin kamp. Vi skal bare ha et mellomspill med en intern eller ekstern granskning der påstanden fra de anonyme varslerne skal undersøkes.
«Fryktkultur»
Resultatet er at lederen må gå uavhengig av konklusjonen i selve saken. Samtidig er Thorkildsen i sjakkmatt – hun kan ikke uttale seg i saken uten at gjengjeldelseskortet blir dratt igjen, mens motpartens representanter fritt kan komme med nye beskyldninger for å underbygge sitt saksforhold.
Utfordringen blir særlig tydelig når varslingsinstituttet brukes i forbindelse med påstander om utilbørlig, krenkende og trakasserende lederstil, som er forholdet i det dagsaktuelle eksempelet. Det er i stor grad subjektive opplevelser som står i fokus når forholdet skal undersøkes. Det har vist seg å være dårlig nytt både for ledere og virksomheter. Nye begreper som «fryktkultur» og behovet for «ytringskultur» er i vinden.
Ingen stiller spørsmålet om hvilken «kultur» denne nye praksisen er i ferd med å skape i arbeidslivet, særlig i offentlig sektor.
Jeg kjenner flere i Oslo kommune som har erfart byrådens lite lyttende, bedrevitende og nedlatende holdning. Men når toppledelsen i Utdanningsetaten påstår seg mobbet, trakassert eller utsatt for fryktkultur, er det grunn til å spørre hvor sårbare og lettkrenkede toppbyråkrater i Utdanningsetaten egentlig er.
Maktkamp
Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at saken er et ledd i maktkampen mellom byråden og Utdanningsetaten. Således føyer den seg inn i rekken av andre varslingssaker av samme karakter. Våre erfaringer viser at mer enn halvparten av denne typen varslingssaker bunner i andre forhold enn påstanden, og at de ofte fremmes som ledd i en maktkamp.
Det er lite å tape for varsleren, som har trippel beskyttelse når også gjengjeldelseskortet og anonymitet brukes, mens den påvarslede lederen har alt å tape. Vanlig praksis er at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist. Granskninger følger ikke samme praksis, lederen er tilnærmet skyldig til det motsatte eventuelt er bevist. Faktum har ofte har liten betydning for rapportens etterspill.
Et varsel er et symptom på en kultur hvor konflikter ikke løses mens de er ferskvare. Det er et tegn på en destruktiv konfliktkultur som setter både virksomheten og lederskapet i sjakkmatt. En rapport løser ingen konflikt. En rekke intervjuer renser ikke luften, men eskalerer konflikten til en mer fastlåst posisjon, med mindre mulighet til å løse opp i forholdene.
Kan gi læring
Tilbake står vi med en løsning – lederen går for å skape ro i virksomheten uavhengig av rapportens konklusjon. Den påvarslede lederen blir syndebukk og ødelegger sin karriere gjennom svertingen av sitt gode navn og rykte. Jeg har møtt mange av dem, og det er ikke en posisjon jeg unner noen. På «ytringskulturens» alter ofres både arbeidsmiljøet, lederskapet og juridisk tradisjon. Det tjener ingen.
La oss derfor håpe at byråden blir sittende og konflikten behandles som det den er, for det gir rom for at denne erfaringen kan gi læring og presedens for hvordan varsler knyttet til arbeidsmiljømessige forhold behandles. Da må partene snakke sammen, og legge til siden krenkelsesberedskapen. Det motsatte er å skape en fryktkultur for alle involverte parter.
Til slutt et råd, kanskje begge parter skal gå i lyttemodus og forsøke seg forsiktig frem med tydelig innestemme. Det er vel det Utdanningsetaten lærer barna?
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 24. september.