Skattedebatten bør dreie seg mer om hvordan systemet kan sikre at kapitaleiere betaler «sin del» av skattene, men uten at skattene hindrer lønnsomme investeringer.
Den norske debatten om kapitalskatt er tøffere og mer polarisert enn på lenge. Det er på tide å snakke mindre om å ta de rike, men vi trenger heller ikke å hylle eiere som «jobbskapere» eller si at de blir urettferdig behandlet sammenlignet med utlendinger.
Vi bør derimot diskutere hvordan vi kan ha et skattesystem som gjør at eiere i størst mulig grad investerer pengene sine på en lønnsom og effektiv måte, samtidig som de betaler skatt.
Et enkelt eksempel viser denne avveiningen mellom effektivitet og omfordeling.
Anta at Lise har en idé til et prosjekt hun ønsker å gjennomføre. Prosjektet krever investeringer i dag, men hun tror det vil gi inntekter i fremtiden. Et godt skattesystem bør sikre at Lise gjennomfører prosjektet i stedet for å bruke tid og penger på noe mindre lønnsomt.
Samtidig ønsker mange at Lise skal bidra mer til statskassen enn andre dersom det skulle vise seg at Lise blir veldig rik.
Men denne avveiningen får overraskende lite plass i dagens skattedebatt. Det snakkes derimot mye om å heie på kapitaleiere som «jobbskapere».
Dersom Lises prosjekt skaper et overskudd som brukes på å ansette folk, så skapes det visstnok arbeidsplasser. Men dersom prosjektet hennes kan skape det samme overskuddet uten å ansette en eneste person, så er jo det egentlig bedre for samfunnet.
Arbeidskraft er en knapp og verdifull ressurs, og skattesystemet bør jobbe for at både kapital og arbeidskraft benyttes effektivt.
Det snakkes også mye om at høye kapitalskatter – spesielt formuesskatt – er urettferdig, fordi utlendingene slipper unna. Men utlendinger betaler jo andre skatter i sine hjemland. I de fleste OECD-land må arvinger – i motsetning til norske arvinger – betale arveavgift. Det kan derfor skje at utlendinger på grunn av arveavgiften selger gamle familiebedrifter og at norske eiere ender opp med å kjøpe dem.
Det er mange gode effektivitetsargumenter for å redusere formuesskatten, men den har samtidig en god omfordelingseffekt.
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik foreslår at vi alle bør komme opp av skyttergravene og finne en mellomting der såkalt «arbeidende kapital» (altså aksjer) unnslipper formuesskatt. Men siden et av målene med formuesskatt nettopp er omfordeling, så blir det ikke en mellomting å ønske at de rikeste – som i stor grad eier aksjer eller andre eiendeler som kan plasseres i aksjeselskap – skal slippe formuesskatt, mens hele regningen skal gå til vanlige folk – med penger i banken.
Det er dessuten ikke riktig å si at bare en viss type kapital «arbeider».
La oss tenke oss at Lise mangler penger og spør Kari om et lån til å gjennomføre prosjektet. Ut fra Bondeviks resonnement bør Kari da svare: «Prosjektet ditt er veldig lønnsomt, men jeg vil heller investere pengene mine i noe mindre lønnsomt på børsen, for da arbeider pengene mine og så får jeg skattefordeler».
Selv om nivået på skattene innebærer en avveining, vil de fleste være enige i at stabile rammevilkår og trygge institusjoner er bra. Lønnsomheten i Lises prosjekt avhenger av den skattesatsen som gjelder når hun skal selge i fremtiden. Det betyr at dersom man lytter til politiske signaler om at skatten ved salg av aksjer kan øke enda mer, er det forståelig at folk dropper å sette i gang lønnsomme prosjekter, og heller investerer litt for mye i bolig.
Politikerne ser jo ut til å forsøke å overgå hverandre i å sende sterke signaler om at bolig skal få skattefordeler også i fremtiden.
For samfunnets del bør småsparere også investere pengene sine i mest mulig lønnsomme prosjekter. Men med regjeringens skatteøkning på salg av aksjer er det slik at investering i aksjer gir betraktelig høyere skatt enn investeringer i bolig eller krypto.
På kort sikt er dette trist for vanlige folk som har spart til pensjon i aksjer og nå blir tvunget til å ta ut pengene med en mye høyere skattesats enn tidligere. Fremover kan dette også gi ineffektive investeringer uten at det gir noe omfordeling tilbake.
Nordnet-sjef Anders Skar med flere har lansert et godt forslag for hvordan man kan unngå en høy aksjeskatt for «vanlige folk».
Vi kan trolig skape en bedre debatt uten misvisende argumenter ved å anerkjenne at ulikt syn på skatt kan skyldes at folk avveier effektivitet og omfordeling ulikt. Kanskje de rike bør akseptere et visst nivå av ineffektive skatter i bytte mot at de kan få delta i et samfunn med stabile institusjoner, produktiv arbeidskraft og trygge rammer, der de også får sitte igjen med mye av gevinsten som oppstår når kapitalen flyter til de mest lønnsomme prosjektene.
Og kanskje folk flest må akseptere at mange av de rikeste blir enda mye rikere enn resten av oss, slik at man unngår at de flytter pengene sine til bolig, ineffektive prosjekter – eller til Sveits.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 13. april 2023.