Det skitne skiftet
I klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen, skriver professor emeritus Rögnvaldur Hannesson i Finansavisen.
En nylig utkommet rapport fra Det Internasjonale Energibyrået (IEA) - hvor det hevdes at det ikke er bruk for noen nye oljefelt - har fått bred omtale i norske medier. Den er blitt mottatt med større entusiasme i mange kretser enn man skulle tro i en svært oljeavhengig økonomi.
En annen, også ganske fersk rapport fra IEA, har imidlertid fått liten eller ingen omtale. Denne rapporten tar for seg hva den omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder som er nødvendig for å nå Parisavtalens mål vil kreve av økt utvinning av mineraler (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions).
Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så meget, og solseller syv.
Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor meget den trenger å øke fra nå av (2020) til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:
Litium: 42
Grafitt: 25
Kobolt: 21
Nikkel: 19
Grunnstoffer i sjeldne jordarter (REE): 7
Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste 20 årene.
Til bildet hører også at for å få ett tonn anriket metall, må det graves opp flere ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under solen.
De skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling
For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo og Kina står for 70 prosent av verdens produksjon av kobolt og 60 prosent av produksjonen av REE (tall fra 2019). Det har ikke minst sammenheng med at miljøkravene i gruvedrift er ganske så slakke begge steder. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium på grunn av den forurensing den fører med seg. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.
NHH går i samarbeid med Norsk klimastiftelse
Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller; de skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling. Nylig publiserte den amerikanske fysiker Steven Koonin en bok som blant annet tar for seg rapportene fra FNs klimapanel. Han finner at det tas mange snarveier fra rapportenes vitenskapelige del til den såkalte «Summary for Policymakers», og at mye av det som står i disse oversiktene ikke støttes av innholdet i den vitenskapelige del.
Koonins bok har vekket en del oppsikt i utenlandske aviser, men er så langt jeg vet ikke blitt omtalt i norske aviser eller andre medier. Tittelen på Koonins bok er «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn't, and Why It Matters». Det som ikke er avklart er vitenskapen om klimaforandringer, stikk i strid med erklæringer fra politikere og andre hvis skråsikkerhet står i omvendt forhold til deres innsikt i naturvitenskaper.
Climate Futures blir SFI-senter
Kronikken var først publisert i Finansavisen 20. mai 2021.